Attribusjonsfeil

En av læringseffektene med kurset STR450 er at jeg kan bedre kan forstå beslutninger jeg observerer i dagliglivet ved bruk at psykologiske teorier. Dette muliggjør mer innsikt i egne svakheter som beslutningstaker og bidrar til en mer rasjonell beslutningsprosess. Et av fenomenene vi har lært om i kurset er den fundamentale attribusjonsfeil. Fenomenet står sentralt innenfor sosialpsykologi da det i stor grad påvirker måten vi forklarer andre personers atferd. Jeg vil i dette blogginnlegget se nærmere på hvordan den fundamentale attribusjonsfeil påvirker vår måte å bedømme andre mennesker.

Den fundamentale attribusjonsfeil er tendensen mennesker har til å årsaksforklare en persons atferd basert på indre faktorer knyttet til personlighet heller enn situasjonelle faktorer. I en gitt situasjonen vil vi undervurdere de situasjonelle faktorenes betydning og overvurdere betydningen av de personlige faktorene på personens handlinger. Attribusjonsfeilen blir beskrevet som fundamental, ikke fordi den umulig å redusere, men fordi det ofte er en ubevisst prosess som gjør seg gjeldene i de fleste situasjoner.

(Bildet er hentet fra: http://www.mattmcwilliams.com/fundamental-attribution-error-patrick-lencioni-advantage/)

Det skumle med den fundamentale attribusjonsfeilen er at den ubevist påvirker hvordan vi tolker mennesker på flere sosiale arenaer. Hvis jeg er i en jobbsituasjon og skal hilse på en ny kollega, og denne kollegaen virker uinteressert og svarer meg kort vil jeg anta at dette var en lite hyggelig og frekk person. Jeg konkluderer raskt med at atferden henger sammen med personligheten til vedkommende, heller enn å vurdere om det er andre ting som kan ha innflytelse på oppførselen. Kanskje vedkommende hadde en spesielt dårlig dag, var stresset eller nettopp hadde mistet noen i familien? Dette er alle situasjonelle faktorer som kan påvirke atferden.

Så hvorfor er vi så raske til å attribuere atferd basert på indre faktorer heller enn de situasjonelle? Mennesker har en iboende tendens til å ønske og forstå, forutse og kontrollere det som skjer rundt oss. Vi bruker selektiv oppmerksomhet til å prosessere informasjonen som er mest tilgjengelig og ignorerer informasjon som er mindre tilgjengelig. Informasjon direkte knyttet til observasjon av en persons oppførsel er ofte lettere tilgjengelig enn bakenforliggende informasjon om situasjonelle faktorer (Forgas, 1998). Dersom vi mangler tilstrekkelig informasjon om situasjonelle faktorer som kan påvirke, vil vi heller stole på de faktorene vi kan observere for å forstå atferden (Miyamoto & Kitayama, 2002).

La oss snu litt på eksempelet gitt ovenfor. Tenk at før jeg hilser på den nye kollegaen får høre av noen andre at vedkommende nettopp har mistet broren sin. Det vil i denne situasjonen være vanskeligere for meg å konkludere med at kollegaens oppførsel kun skyldes personlighetsmessige faktorer. Fordi jeg i denne situasjonen har tilgjengelig informasjon om de situasjonelle faktorene vil jeg i større grad årsaksforklare atferden basert på de situasjonelle faktorene som påvirker og vurderingen blir dermed mer nyansert.

Det paradoksale med den fundamentale attribusjonsfeil er at når det gjelder å årsaksforklare våre egen atferd er det motsatt. Siden vi selv har fullstendig informasjon om de situasjonelle faktorene som påvirker oss, vil vi ha større nyanser når vi attribuere vår egen atferd. Dette kan også knyttes opp mot ”self serving bias” som handler om at vi attribuerer egen suksess til indre faktorer, mens nederlag til situasjonelle faktorer. Hos andre ser en derimot kun resultatet av atferden og tar derfor nødvendige antagelser selv.

Selvfølgelig finnes det ganger da vi har rett i å attribuere en persons atferd basert på personlighetsmessige faktorer. Lærdommen bør likevel være at dette ikke bør være vår første impuls. Den fundamentale attribusjonsfeil kan bidra til at vi uberettiget dømmer andre og trekker forhastede konklusjoner. Jeg håper at innsikt jeg har fått i dette kurset kan bidra til å redusere attribusjonsfeilen. For å få til dette må jeg i større grad reflektere over personens handlinger og søke mest mulig informasjon før en trekker konklusjoner. Det er viktig å være varsom så jeg ikke mistolker andres oppførsel og trekker forhastede konklusjoner.

Kilder

Forgas, J. P. (1998). On Beeing Happy or Mistaken: Mood Effects on the Fundamental Attribution Error. Journal of Personality and Social Psycology , 318-331.

Miyamoto, Y., & Kitayama, S. (2002). Cultural Variation in Correspondence Bias: The Critical Role of Attitude Diagnosticity of Socially Constrained Behavior. Journal of Personality and Social Psychology , 1239-1248.

Prospektteori og Budrunder

Et mye omtalt tema om dagen er boligmarkedet. Det hevdes stadig at boligkjøpere byr over evne og at det ikke er bærekraftig dersom renten stiger. Jeg finner dette særlig interessant da jeg snart skal inn på boligmarkedet selv. Det er ikke lenger uvanlig å høre om boliger som blir solgt en million kroner over prisantydning. Jeg vil i dette blogginnlegget se nærmere på fenomenet knyttet til eskalerende budrunder og se hvordan prospektteorien og eskalerende forpliktelse kan bidra til å forklare hvorfor enkelte boligkjøpere vil by så mye over prisantydning.

Prospektteorien viser relasjonen mellom objektivt verdsatt gevinst og tap, og en beslutningstakers subjektive vurdering av gevinst og tap. Dersom den subjektive vurderingen skulle vært lik den objektive vurderingen, ville linjen som skjærer origo i modellen vært lineær med en konstant stigning. Modellen viser derimot at linjen har større helning på henholdsvis tapssiden enn gevinstsiden. Dette indikerer at beslutningstaker vektlegger det negative utfallet mer enn det positive utfallet.                 

Hvordan kan så dette relateres til boligmarkedet?

Anta at en boligkjøper vil være i punkt A i modellen før sitt første bud. Han legger deretter inn et bud på boligen, men får avslag. Den mislykkede ”investeringen” vil oppleves som et tap og flytter han ned til punkt B i modellen. I dette punktet vil ytterligere ”tap” (les: avslag på budet) ikke resultere i en stor reduksjon i nytteverdi. Til sammenligning vil en gevinst (les: gjennomslag på budet) resultere i en stor økning i nytteverdi. Dette gjør kjøper mer risikovillig til å øke budet sitt. Han vil risikere det han opplever som et lite tap ved å øke budet for å ha muligheten til å oppnå en større gevinst ved å få gjennomslag på budet. Denne syklusen gjentar seg hver gang kjøper får avslag på budet og driver kjøpers bud på boligen opp.

Det sentrale å forstå i dette eksempelet er kjøpers følelsesmessige oppfatning av tap. Dersom det er en bolig som kjøper virkelig ønsker vil hvert avslag på budet føles som et tap. Tapsaversjon bidrar til at kjøper øker innsatsen. Å avslutte budrunden betyr at tidligere bud var bortkastet og kan ansees som et sikkert tap, mens å fortsette å by gir mulighet for gevinst gjennom å vinne budrunden. Samtidig vil kjøper heller fokusere på den opplevde verdien av å få drømmeboligen, heller enn det opplevde tapet knyttet til hvor mye boligen faktisk koster. Dette kan gjøre kjøper ukritisk til størrelse på budet.

Et annet aspekt som kan påvirke beslutningen er eskalerende forpliktelse. Det kan tenkes at når kjøper først har besluttet å legge inn bud på boligen gir det en følelse av forpliktelse. Når neste beslutning skal tas om å øke budet vil det første budet stå som et referansepunkt. Dersom kjøper ikke øker budet vil han ikke få boligen og det første budet vil være verdiløst. På den andre siden vil en økning av budet gi en mulighet til fremdeles få boligen. Beslutningstakeren kan rettferdiggjøre for seg selv kostnaden ved til å øke budet ved å se på det første budet som verdiløst dersom han ikke forsetter å by. En stadig økning av bud kan skape en eskalerende forpliktelse til å kjøpe boligen hvilket gjør kjøper blind på den faktiske kostnaden knyttet til hvert bud.

Den øvrige diskusjonen tar ikke hensyn til alle faktorer som kan påvirke eskalerende bud. I mange tilfeller kan budgiver både ha nok kapital og en gjennomgående prosessering av informasjon før han beslutter å by. Innlegget søker heller å gi en forklaring på hvorfor enkelte budgivere blir ”revet med” i budrunden og legger inn bud langt høyere enn hva de først hadde tenkt til å by.

Dette er viktig for meg å være klar over, som en kommende førstegangskjøper. Dersom jeg kan bli klar over hvordan skjevheter i den kognitive vurderingen påvirker beslutningen vil det kunne føre til en mer nyansert og gjennomgående vurdering av hvor mye jeg skal by på en bolig. Så gjenstår det å se om jeg får noen bolig ved å ta rasjonelle kjøpsbeslutninger i dagens boligmarked.

Lett tilgjengelig flyskrekk?

I vår reiste jeg 4 måneder rundt i Asia. Selv om Asia er et billig område å reise rundt i, hadde jeg fokus på at budsjettet skulle holdes nede. Jakten på billige flybilletter var derfor viktig. Mens jeg lette etter flybilletter i Asia var det to selskap som stadig gikk igjen; Air Asia og Malaysia Airlines. Siden de var best på pris og hadde rutetider som passet meg, ble flesteparten av flybillettene ble booket med dem.

Jeg ser på meg selv som relativt bereist. Jeg tar fly flere ganger årlig, og har aldri tidligere hatt problemer med det. Likevel opplevde jeg noe i vår som jeg ikke har vært kjent med tidligere; flyskrekk. Til tross for ingen følelse av dette på den 12 timer lange flyturen med Qatar Airways ned til Bangkok, merket jeg, i det jeg satte meg inn i det første Air Asia flyet fra Bangkok til Siem Reap, at pulsen steg og frykten for at noe skulle skje kom over meg. Den samme opplevelsen hadde jeg med Malaysia Airlines. Hvorfor synes jeg plutselig flyturen var så skummel med disse selskapene?

(Bilde hentet fra: http://www.yespunjab.com/images/national1/Air-Asia-Malaysia-Airlines-Plane-Nat1.jpg)

I ettertid har jeg reflektert over flyskrekken og kommet frem til at den kan forklares ved informasjonen jeg har lagret mentalt om disse flyselskapene og bruk av tilgjengelighetsheuristikken. Heuristikker er en mentale ”snarveier” for vurderinger som gjør at vi kan ta raskere beslutninger. Tilgjengelighetsheuristikken estimerer sannsynligheten for at en hendelse vil oppstå basert på hvor tilgjengelig hendelsen er i hukommelsen. I mitt tilfelle kan dette relateres til antall flystyrt der Air Asia og Malaysia Airlines har vært involvert de siste årene:

•       28 desember 2014 styrtet et Air Asia fly fra Indonesia til Singapore. 
•       17 juli 2014 styret et Malaysia Airlines fly fra Amsterdam til Kuala Lumpur. 
•       8 mars 2014 forsvant et Malaysia Airlines fly fra Kuala Lumpur til Beijing.  

Disse flystyrtene har vært mye omtalt i norske medier. Sakene har kommet opp en rekke ganger. Personlig har jeg fulgt sakene tett. Som en ivrig leser av nettaviser har jeg ikke kunnet unngå å oppdateres på både hendelsene og utviklingen i disse sakene. Dramatiske hendelser som har vært rapportert mye i media har lett for å skille seg ut i hukommelsen. Mediaoppslagene rundt flyulykkene skapte en ringvirkningseffekt som senere hadde innflytelse på min informasjonsprosessering.

Heuristikker hjelper oss gjøre effektive vurderinger som igjen skal gi raskere beslutningstaking. Baksiden av dette er at snarveiene vi bruker kan være ”feil”, hvilket kan gi systematiske skjevheter i vurderingen. Tilgjengelighetsheuristikken antar at hvor tilgjengelig hendelsen er i hukommelsen bygger direkte på frekvensen av hendelsen. Dette kan derimot være feil dersom ikke tilgjengeligheten bygger på frekvens, men heller i hvilken grad minnet skiller seg ut og gjør at vi lettere kommer på det.

For meg gjorde inntrykket fra media at minnet om farlige hendelser med Air Asia og Malaysia Airlines skilte seg ut i hukommelsen. Dette førte til at i stedet for å vurdere alle relevante faktorer for å estimere sannsynligheten for at noe ville skje, overvurderte jeg sannsynligheten for at noe ville skje med Air Asia og Malaysia Airlines basert på lett tilgjengelig informasjon om tidligere hendelser med disse selskapene. Faktum er at verken Air Asia eller Malaysia Airlines er på lister over verdens farligste flyselskaper. De er heller ikke blant flyselskapene i verden med flest ulykker.

Det skumle med heuristikker er at en ofte ikke selv skjønner feilvurderingen. Minner om tidligere hendelser med flyselskapene bidro til en overvurdering av frekvens og sannsynlighet som trigget en flyskrekk jeg ikke tidligere har kjent. Jeg baserte automatisk vurderingen min på hukommelse heller enn fullstendig prosessering av informasjon. Forhåpentligvis kan litt mer kunnskap om hvordan heuristikker kan påvirke vurderingsevnen min gjøre at jeg ikke blir like skremt neste gang jeg sitter på et Air Asia fly…